Ettervirkninger fra Utøya

Det var mange ungdommer som opplevde sitt livs mareritt på Utøya, og all medfølelse ovenfor dem. Forståelig nok er det mange av dem som nå sliter psykisk hvilket går utover skolegang. Som nevnt blant annet i Aftenpostens artikkel her: Utøya-ungdommer dropper ut av skolen

Nå, ikke angklag meg for manglende empati ovenfor ofrene, problemet her er ikke at de får nødvendig hjelp, men at psykiske traumer og lidelser faktisk er noe mange flere sliter med, dog av andre årsaker. Det at det nå først påpekes muligheter for å gjøre skolesystemet mer fleksibelt for å hjelpe ofrene belyser heller mangler i systemet enn noe annet. Tenk om elever med sterk sosial angst kunne fått gjøre mer av skolearbeidet på hjemmebane? Tenk om studenter med store depresjonsproblemer kunne fått tilrettelagt studiehverdagen på en måte som var mindre belastende for dem. Dagens system er rigidt, ufølsomt og en stor påkjenning for mange som sliter psykisk.

Nøyaktig det samme må kunne si om lånekassens omgjøring av regler av hensyn til ofrene. Lånekassen gjør om reglene Lite kan jeg forstå hvorfor det reelle behovet for å få stipend er noe annerledes om man er et Utøya-offer som sliter og derfor må flytte hjem til foreldrene, eller av andre årsaker har det såpass vanskelig at man ser seg nødt til å flytte hjem. Årsaken til psykiske lidelser er ingen målestokk for konsekvensene av dem, og hvertfall ikke for de økonomiske behov de medfører.